DRIVEN

Ekkoet av Indre Vold

Det er en merkelig følelse når du først opplever stillheten i DRIVEN. Det er ikke en fredfull stillhet, men den tette, tunge stillheten som henger igjen etter at den siste lyden av vold har stilnet. ARJAN SPANNENBURG tvinger betrakteren ikke bare til å observere, men til å føle den harde, nådeløse asfalten under føttene. Landskapet på lerretet er et ingenmannsland. En overgrodd, ødelagt vei fungerer som den perfekte, ensomme arenaen der naturens varighet sakte gjenvinner menneskelige bestrebelser.

Arkitekten bak fangenskapet

I sentrum kneler en skikkelse som er muskuløs og mektig, men likevel dypt sårbar. Huden hans bærer de fysiske sporene av hans kamper, dekket av arr som forteller om dype indre slag og selvpåført smerte. Med sitt lange hår fallende som et bind for øynene, er blikket skjult, og kun hans intense fysiske anstrengelse er synlig. Han holder en massiv treslegge, forberedt på en brutal handling for å drive en tykk metallstake ned i den ugjestmilde jorden. Denne staken forankrer en tung sølvkjede som er stramt festet rundt hans egen hals. Denne paradoksen gjør kunstverket dypt undertrykkende. Mannen er både arkitekten bak sin fangenskap og fangen selv.

Å fikse en væren

Fortellingen ARJAN SPANNENBURG formidler med DRIVEN handler om selvpålagte lenker. Den visualiserer den smertefulle realiteten av selvskading, av å svikte seg selv, og tvangen til å fange seg selv i et sted man egentlig ikke ønsker å være. Drevet av en indre kraft, plukker subjektet opp hammeren for å spikre seg fast. Lerretet rommer løftet om fremtidige slag og den kliniske kulden av kjettingen mot rå fysisk anstrengelse. Til syvende og sist avslører kunstverket at i denne barske virkeligheten er den eneste varigheten smerten vi velger å påføre oss selv, og sikrer dermed dens ubestridelige plass i betydningsfulle samlinger av samtidskunst.