DRIVEN

Ekkoet av indre vold

Det er en merkelig følelse når du først opplever stillheten i DRIVEN. Det er ikke en fredfull stillhet, men den tette, tunge roen som henger igjen etter at den siste lyden av vold har forsvunnet. ARJAN SPANNENBURG tvinger betrakteren ikke bare til å observere, men til å føle den harde, nådeløse asfalten under føttene. Landskapet på lerretet er et ingenmannsland. En overgrodd, ødelagt vei fungerer som den perfekte, ensomme arenaen der naturens varighet sakte gjenvinner menneskelige bestrebelser.

Arkitekten bak fangenskapet

I sentrum kneler en figur som er muskuløs og kraftfull, men likevel dypt sårbar. Huden hans bærer de fysiske sporene av hans kamper, dekket av arr som forteller om dype indre slag og selvpåført smerte. Med sitt lange hår som faller som en bind for øynene, er blikket hans skjult, og kun hans intense fysiske anstrengelse er synlig. Han holder en massiv tre slegge, klar for en brutal handling for å drive en tykk metall stake ned i den nådeløse jorden. Denne staken forankrer en tung sølvkjede som er stramt festet rundt hans egen hals. Denne paradokset gjør kunstverket dypt undertrykkende. Mannen er både arkitekten bak sitt fangenskap og fangen selv.

Å fikse en væren

Fortellingen ARJAN SPANNENBURG formidler med DRIVEN er en om selvpålagte lenker. Den visualiserer den smertefulle virkeligheten av selvskading, av å forringe seg selv, og tvangen til å fange seg selv på et sted man ikke virkelig ønsker å være. Drevet av en indre kraft, tar subjektet opp hammeren for å feste seg selv. Lerretet rommer løftet om fremtidige slag og den kliniske kulden fra kjettingen mot rå fysisk anstrengelse. Til syvende og sist avslører kunstverket at i denne harde virkeligheten er den eneste varigheten smerten vi velger å påføre oss selv, og sikrer dermed sin ubestridelige plass i betydelige samlinger av samtidskunst.